Lajla Ellingsen og Mari K. By Rise mottar hovedprisen. Foto: OLE MARTIN WOLD

Det var Adresseavisens journalister Lajla Ellingsen og Mari K. By Rise som stakk av med den gjeveste prisen under Hellkonferansen lørdag kveld. Juryen hadde følgende begrunnelse for tildelingen:

“Engasjement og utholdenhet i et monn som nesten ikke er til å  fatte har skapt journalistikk på et usedvanlig høyt nivå. I researcharbeidet har journalistene kommet seg gjennom lukkede dører med et nitid arbeid over lang tid, som har gitt kunnskap om forhold som ikke har vært kjent.

Journalistene gir ansikt og stemme til en stor og ofte glemt gruppe nederst på samfunnsstigen, som har vært utsatt for svik og forsømmelse. I en gjennomarbeidet, bredt anlagt fremstilling belyses saken med mange kilder og enkeltskjebner. De kunne ha gitt seg etter første omgang med heder og ære, men de valgte å  pløye dypere. Resultatet er mildt sagt rystende lesning, som bringer saken opp på høyeste politiske nivå med krav om systemendringer og forbedringer. Her er ingen over og ingen ved siden.”

Foto: OLE MARTIN WOLD

Panelet besto av NRK-journalist Kari Sørbø, Stian Wallum i Adressa, programleder i NRK Are Sende Osen, og sportsreporter Rachel Nordtømme. Temaet for kvelden var «Hvem er journalisten?».

Seltzer kom påstander om journalistikken, og panelet debatterte disse. Flere viktige spørsmål rundt journalistikken ble diskutert, men alt med en humoristisk undertone.

Journalisten i fokus?

Humor og ironi var en sentral del av debatten. Dette gjorde at hele seansen ble trim for lattermusklene, både for folk i salen og panelet selv.

Et spørsmål som ble diskutert, var hvor synlig journalisten selv skal være i journalistikken. Kari Sørbøs påstand var at mange som vil bli tv-journalister i dag, gjør det for å bli kjendiser, ikke for journalistikkens del. Stian Wallum var enig.

- Piggene kommer ut hver gang jeg ser journalister som vil vise frem seg selv, sa Wallum.

Han mener likevel at dette kommer an på sjanger, og trekker frem kommentarer og petiter som sjangrer hvor det er greit å bruke seg selv.

Tekst: ØYVIND HANSEN

Foto: OLE MARTIN WOLD

Vegard Venli, journalist i Varingen og ekspert på offentlighetsloven, hadde to seanser på Hellkonferansen lørdag. Foredraget “Med offentlighetsloven som verktøy” og verkstedet “På jakt i postjournalene” var begge godt besøkt.

- Altfor mange gir opp etter å ha fått avslag på forespørsel om innsyn i dokumenter. Mas og klag, da kommer du langt, var Venlis budskap.

Venli har rykte på seg for å være en sint veps i buksa på makthaverne. Utallige dypdykk i offentlige etaters og offentlige eide bedrifters postlister har resultert i mange avsløringer for allmenhetens interesse. Han er klinkende klar på at norske journalister må bli flinkere til å grave i journalene.

Enkel oppskrift

Ber du om å få innsyn i et dokument, har den aktuelle etat tre dager på seg til å svare, dette er lovfestet. Ifølge Venlis egne undersøkelser bruker 15 av 25 kommuner i Sør-Trøndelag mer enn fem dager på å svare, i Nord-Trøndelag er tallet 11 av 23 kommuner. I sistnevnte fylke hadde 16 av 24 kommuner gitt politikerne ulovlig munnkurv.

- Jobb systematisk, og lag deg en fast rutine. Du trenger ikke en gang å kunne loven, prinsippene holder. Forvaltningen plikter å kunne loven – ja, til og med å veilede deg, fortalte Venli.

Oppskriften er ifølge Venli enkel. Velg deg noen yndlingsjournaler, krev innsyn i ti dokumenter per dag og påse at du ikke blir glemt ved å lage en påminnelse i kalenderen etter tre dager. Ta alltid kontakt på e-post først, da kan det bevises at du har forsøkt å få innsyn i dokumentene. Får du avslag, krev å få vite hvorfor, og hvilken lovhjemmel det siktes til. Får du avslag, klag til fylkesmannen.

En annen undersøkelse gjennomført på Romerike, viser at 70 prosent av de som klager systematisk, når gjennom med klagen sin.

Tips: på www.offentlighet.no finner du ekspertuttalelser og ferdige klagebrev.

Tekst: STIAN FOLDE

Ingvild Wedaa Tennfjord

Joakim Hammerlin

Arne Okkenhaug

Øyvind Strømmen

Knut Gjerseth Olsen

Gammaglimt

Rune Nilson

Vegard Venli

Sidsel Wold

Trygdekontoret

Christian Falch og Fredrik Horn Akselsen fra Gammaglimt. Foto: OLE MARTIN WOLD

Eksorsister er noe man gjerne forbinder med Hollywood-filmer fra 1970-tallet. Men fenomenet er høyst levende også i dag.

Lørdag ettermiddag var Christian Falch og Fredrik Horn Akselsen fra Gammaglimt på Hell for å fortelle om sin film «The Exorcist – A Real Life Story».

Siste utvei

Filmen var en av tolv europeiske dokumentarfilmprosjekter som ble invitert til Latin Side Of The Doc i Buenos Aires. Den ble også invitert til Cannes.

Filmen handler om den katolske presten og eksorsisten José Antonia Fortea.

Eksorsisme, også kalt djevel- eller demonutdrivelse, er den religiøse praksisen av utdrivelse demoner som antas å ha tatt styring over en person eller en gjenstand. Ifølge filmskaperne er eksorsisme en bransje i vekst.

- Det er en eksorsist i Norge som gjør et par seremonier i året. Men i Sør-Amerika er det flere hundre. Det er en bransje i vekst.

Sånn sett er det passende at den andre hovedpersonen i filmen er colombianske Constanza.

- Grunnpilaren er jenta Constanza som prøver eksorsisme som siste utvei. I et land som Colombia er det ikke så enkelt å si «Hei, jeg er besatt av Satan». Vi lovte å gjøre det vi kunne for å få til et møte mellom henne og Fortea, forteller Gammaglimt.

Hotline til Gud

Gammaglimtduoen forteller om et spesielt samarbeid med den katolske presten.

- Fortea er en superstjerne som mange mener har en hotline til Gud, forteller Falch.

Det var imidlertid verre stilt med verdslige kommunikasjonsmidler.

- Han har ikke engang mobiltelefon, og svarte bare sporadisk på epost. Han var

ingen lett person å samarbeide med, men vi fikk det til. Det var som å være på middag hos svigermor 24 timer i døgnet i flere dager. På ett tidspunkt var det en som spurte hva han syns om filmen «Life of Brian».

Sidsel Wold viste fram sin klesdrakt når hun besøker Midt-Østen. Foto: OLE MARTIN WOLD

Lørdag ettermiddag fortalte NRKs utenriksreporter Sidsel Wold om hvordan hun arbeidet i Tunisia, Libya og Egypt under den arabiske våren for et snaut år siden.

Hun forteller om store forskjeller i landene hun har vært i.

- I Tunisia folk stilte seg opp i kø for å snakke. De trodde det gikk rett ut på lufta på CNN eller Sky, og de ville formidle sitt budskap til verden

Wolds opplevelser Egypt og Libya var utfordrende.

- Hotellet vi bodde på i Egyps samarbeidet med myndighetene og konfiskerte utstyret vårt. Heldigvis hjalp TV2 oss og jeg fikk sendt hjem rapporten med deres utstyr, sier Wold.

Fra Libya beskriver Wold lovløse tilstander.

- Det var elendige forhold. En gang måtte fotografen min og jeg plyndre en butikk for å få mat nok, forteller Wold.

Vanskelige forhold i Iran

Wold kom rett til Hellkonferansen fra Iran, so hun har besøkt fire ganger tidligerer. Men det var et annet Iran Wold kom hjem fra denne gangen.

- Det er den verste turen jeg har tatt. Vi fikk nesten ikke lov til å filme i det hele tatt. Det eneste jeg fikk filme var en skibakke utenfor Teheran og fra parkene. Det var helt håpløst. Jeg kunne jo ikke komme tilbake til NRK etter å ha vært en uke i Iran med fotograf, og bare ha bilder av en skibakke.

Wold beskrev også en vanskelig kamp for å få visum til Iran.

- Jeg har vært på ambassaden i Oslo og levert visumsøknad minst hver annen måned jeg har vært i Norge de siste to årene. Til slutt lyktes jeg.

Styrtet av britene

Wolds største ønske under turen til Iran var å fortelle historien om Mohammad Mosaddegh. Mosaddegh var statsminister i Iran fra 1951 til 1953, da han ble styrtet med hjelp av britene. Wold mener dette fortsatt preger det iranske samfunnet og hvordan de ser på vesten.

- Dette er en viktig brikke i å forstå Iran i dag. Iranerne føler de aldri har fått utvikle seg demokratisk. Sjaen ble innsatt og etterpå fikk de ayatollaene. Jeg har noen ganger fundert på hvorfor iranerne har så mye imot britene. Nå forstår jeg det, sier Wold.

Foto: OLE MARTIN WOLD

Etter Arne Okkehaugs innlegg lørdag morgen, var det pressens tur til å uttale seg, i paneldebatten “Norske mediers terrordekning”. I panelet satt Anders Giæver (kommentator i VG), Alexandra Beverfjord (nyhetsredaktør i Dagbladet), Kim Riseth (redaktør i Namdalsavisa), Arne Blix (redaktør i Adresseavisen) og Sigrid Gjellan (nyhetsredaktør i NRK Trøndelag).

Debattledere var Erik Skarrud (NRK) og Harry Tiller (Adresseavisen). Ville noen ta kritikk for bildebruken i sitt eget mediehus? Kunne noe vært gjort annerledes? Hva er planen for pressedekningen i den kommende rettsaken mot Anders Behring Breivik? Hva mener panelet om gårsdagens publisering av bildene av Breivik rett etter arrestasjonen?

Dagbladet forsvarer seg

- Helt riktig å publisere, mente et samstemt panel. Namdalsavisa valgte å ikke trykke bildene, men hvorfor ikke?

- Disse bildene tilfører ikke vår lokalavis noe, men jeg kan forstå at riksmedia hadde et behov for å gå ut med de, uttalte Kim Riseth. Han tilføyde i samme åndedrag at han er enig i at bildene ble publisert.

Alexandra Beverfjord ble oppfordret til å svare på kritikken Dagbladet har vært utsatt for i kjølevannet av 22. juli. Hun innrømte gjerne at feil ble gjort, og at noen bilder kunne vært spart for offentlighetens lys. Men samtidig var hun klokkeklar på at Dagbladet ikke hadde utført etiske overtramp.

- For hver stein vi snudde i Breiviks manifest fant vi løgn på løgn. Et godt journalistisk arbeid ble utført, og vi står for det vi har gjort, sa Beverfjord.

Nyttig debatt

Snaue 200 journalister fulgte debatten. Pressedekningen ble sammenlignet med tidligere saker med høy alvorlighetsgrad, blant annet sakene om Josef Fritzl, og Thomas Quick. Generelt sett var det bra takhøyde, og seansen ble avsluttet med en spørsmålsrunde, som publikum viste å benytte seg av.

Tross et alvorlig tema ble det også servert en og annen spøk fra panelet. Anders Giæver repliserte tørt på spørsmål fra debattlederne;

- Selger terroroppslag aviser?

- Nei, det er tydeligvis lavkarbo som gjør det, var svaret.

Tekst: STIAN FOLDE

Foto: OLE MARTIN WOLD

Lørdag fortalte han om hvordan han har opplevd medias dekning av hendelsene. I tiden etter terrorangrepet har han og familien hele tiden vært klar på at bare en person er ansvarlig for det grusomme som skjedde. En dag da han så på nyhetene fikk han seg en vekker:

- Jeg og resten av familien så en reportasje om politibåten som sviktet. Jeg merket at jeg ble forbannet og frustrert. Men så slo det meg at jeg flytta fokus på hvem som hadde ansvaret. Det er bare en mann som har ansvaret, og det er barnemorderen, sa Okkenhaug under sitt innlegg.

«Usmakelige» oppslag

I de nærmeste dagene etter 22. juli, var media en god ressurs å ha, spesielt for informasjon til slekt og venner, sa Okkenhaug. Han er likevel kritisk til hvordan enkelte aviser har håndtert dekningen av terrorangrepet i senere tid.

- Jeg synes noen aviser har ganske usmakelige oppslag.

For å unngå journalistiske overtramp har han følgende tips:

- Tenk litt gjennom hva en skriver – ikke skriv i affekt. Ikke traumatiser involverte, sa Okkenhaug.

Arne Okkenhaug fikk konferansens klart lengste applaus etter sitt innlegg.

Tekst: ØYVIND HANSEN

Arne Okkenhaug viste en rørende video av sønnen Emil.

Foto: OLE MARTIN WOLD

Hammerlins spørsmål til salen i Rica 2 lørdag formiddag var:

- Hvor mange friheter skal vi veksle inn mot økt trygghet i tiden etter 22. juli?

Gjøre ord til handling

Hammerlin viste til Jens Stoltenbergs etter hvert berømte sitater fra dagene etter 22. juli, da statsministeren uttalte at Norge skulle møte terrorismen med mer åpenhet og mer demokrati.

Hammerlin påpekte at både George Bush og Tony Blair hadde kommet med lignende utsagt etter terroranslagene i USA 11. september 2001 og i London i 2007. Spesielt i USA ble ikke disse ordene gjort om til handling, ifølge Hammerlin.

- Det er slik at samfunn som opplever dette ikke svarer med mer demokrati, de svarer med mer overvåkning og kontroll. Det er nærmest mønstergyldig. Hvordan skal vi i Norge klare å være unntaket?

- Ugyldige argumenter

Mye av utfordringen ligger i de teknologiske muligheten til overvåkning i dagens samfunn. Enkle enheter som mobiltelefonen er velegnet til å overvåke både samtaler, hvor folk befinner seg og til å kartlegge nettverk.

- For første gang i historien finnes det teknologi til å skape et totalovervåket samfunn, og det er ikke et begrep jeg bruker med letthet, sa Hammerlin.

Et vanlig argument for overvåkning er at ”hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte”. Hammerlin nevnte fem årsaker til at han mener denne måten å tenke på er farlig.

1. Den forutsetter et ufeilbarlig rettssystem, der bare skyldige dømmes. Slik er det ikke.

2. Den forutsetter at enhver oppføring i et register er riktig.

3. Den fordrer at myndightenen klarer å sikre all informasjonen. Det finnes flere eksempler på at sensitiv informasjon kommer på aveie.

4. Det utelukker at finnes utro tjenere.

5. Det utelukker at informasjonen misbrukes. Det er alltid en mulighet for at informasjonen kan brukes til helt andre formål enn den var tiltenkt, mener Hammerlin.