Foto: Åste Losnegård Skjervøy

Deltakerene i debatten om dekningen av Maria Amelie-saken var stort sett enige. Med ett høyrøstet unntak.

Innslaget begynte med en videosamtale med Maria Amelie i Moskva. Amelie fortalte Hellkonferansen at hun var psykisk sliten etter de siste ukenes hendelser. Om dekningen av henne og hennes sak hadde hun dette å si:

- Det har vært fascinerende å følge den. Jeg er takknemlig for at media har fått fram så mye fra Trandum og belyst papirløses rettigheter. Dette er en debatt som sjelden er oppe i Norge.

- Har pressen vært kritisk?

- Jeg mener det. Folk har stilt gode spørsmål. De har til og med dratt til Kaukasus og stilt kritiske spørmål der.

Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for journalistikk la vekt på at saken passet inn i pressens dramaturgi.

- Et eksempel på dette er hvor mye vekt det blir lagt på at hun ble utnevnt til årets nordmann. Hvilken legitimitet har egentlig den utnevnelsen? Men for pressen er det godt å ha slike momenter å henge ting på i en dramaturgi.

Bodahl-Johansen sier han ser de samme tendensene i denne saken som i Gerd Liv Valla-saken.

- Hvorfor går vi sånn i flokk? Jeg har forsvart retten til å bruke enkeltmennesker til å belyse en sak. Jeg har forsvart bruken av følelser i pressen. Det er mye balanse i ordene. Men vi vinkler sakene på en spesiell måte, sier Bodahl-Johansen.

- Det legges tolkningsrammer som er på hennes side. VG hadde en leder om alle hennes fortreffeligheter, som selvfølgelig åpenbart er til stede. En kommentator i Dagsavisens skrev en kommentar der han beskrev hvordan Nansen snur seg i sin grav, fortsatte Bodahl-Johansen.

Det var tidligere NTB-journalist Arnt Folgerø som skilte seg klarest ut i debatten.

- Det er store organisasjoner og interesser som står bak denne saken.  Jeg mener at journalistene har latt seg bruke. Bak står organisasjoner med en enorm innflytelse i samfunnet. Det er det jeg kaller godhetsindustreien. De føler seg hevet over norsk lov i kampen for den gode sak. Journalistene burde i mye større grad forsøkt å se hvilke krefter som virker. Det står alltid interesser mot hverandre. Jeg er gammel marxist, så det vet jeg, sa Folgerø.

Adresseavisens sjefredaktør, Arne Blix, var opptatt av det unike i Amelies historie. Blix fortalte at Adressa hadde vært opptatt av å skille mellom Amelies historie og foreldrenes historie.

- Det er en sterk enkelthistorie. Enkelthistorier kan brukes til å sette lys på ting, men kan også misbrukes. De må brukes til det de er egnet til. De har en egen metodikk og etikk.

Blix fremhevet at Adressa hadde dekket saken bredt lenge før det ble en virkelig stor rikssak.

- Noe stort medietrykk ble det ikke før politet sto utenfor Nansen-skolen på Lillehammer, sa Blix.